Behandlingsalternativer for brystkreft

Synonymer i en større forstand

Brystkreft, brystkreft, invasiv ductal brystkreft, invasiv lobular brystkreft, inflammatorisk brystkreft,

Norsk: brystkreft

definisjon

Brystkreft (brystkreft) er en ondartet vekst (ondartet svulst) av det kvinnelige eller mannlige bryst.
Kreften kan stamme fra kanalene i kjertlene (melkkanaler = duktalkarsinom) eller fra vevet i kjertel lobulene (lobular karsinom).

Mulige terapeutiske tilnærminger

Terapien for brystkreft avhenger av størrelsen på svulsten, dens beliggenhet (beliggenhet) og dens type (se typer brystkreft). Det er også viktig om kreftcellene allerede har lagt seg (metastasert) i andre organer.

I utgangspunktet kommer:

• den operative terapien
• cellegift (se cellegift mot brystkreft)
• strålebehandling (se også stråle- / strålebehandling for brystkreft)
• hormonbehandlingen
• Immunterapi / antistoffterapi

for bruk.

Operativ terapi

I utgangspunktet prøver man så langt det er mulig å operere brystbevarende kirurgi (BET = brystbevarende terapi). Svulsten fjernes på alle sider med en sikkerhetsmargin (helst 1 cm). For å bestemme det eksakte stadiet av svulsten, fjernes også lymfeknuter i armhulen på samme side.

Hvis det bare er en svulstknute, er det nå mulig å bruke spesielle diagnostiske prosedyrer for å identifisere den første lymfeknuten i lymfedrenasjearealet. Dette er kjent som vaktpostnoden og kan fjernes spesifikt. Gjeldende studieresultater viser at med en metastasefri sentinelymfeknute kan man fjerne fjerning av ytterligere lymfeknuter. Dette kan redusere frekvensen av operasjonsrelaterte bivirkninger, spesielt en oppbygging av lymfevæske (lymfødem) i den berørte armen. Imidlertid, hvis vaktpostlymfeknuten er infisert med tumorceller, fjernes de andre lymfeknuter i armhulen (minst 10 kreves her). Fjerning av lymfeknuter er på den ene siden viktig for terapi og på den andre siden for å forutsi sykdomsforløpet etter operasjonen.

Du finner mer informasjon om dette emnet her: Involvering av lymfeknuter i brystkreft

Etter en brystbevarende operasjon bestråles brystet alltid. Sammenlignet med en ablasjon av hele brystet (mastektomi) de samme samlede overlevelsesrate eksisterer etter brystbevarende terapi med påfølgende stråling.

Eksklusjonskriterier (kontraindikasjoner) for brystbevarende terapi er:

• Flere tumorfoci i brystet
• Fullstendig fjerning lykkes ikke selv etter flere forsøk
• Inflammatorisk (inflammatorisk) brystkreft
• Reststråling av bestråling er ikke mulig

Hvis brystbevarende behandling ikke er mulig, bør hele brystet inkludert de berørte lymfeknuter fjernes (mastektomi). Det er tre forskjellige metoder. Etter brystfjerningen

1. Rotter / Halsted (radikal (klassisk) mastektomi) fjernes fra brystmuskelen (M. pectoralis) i tillegg til brystkjertelkroppen og fettvevet.
2. Med Patey-metoden (modifisert radikal mastektomi) blir imidlertid brystmuskelen igjen på plass.
3. Den tredje metoden for fjerning av bryst (subkutan mastektomi) innebærer bare fjerning av brystkjertelen og fettvevet, men etterlater brystmuskelen under brystet og fremfor alt huden over kjertelen.

Kirurgi gir bare mening hvis fullstendig fjerning av svulsten kan oppnås. Hvis det kan forutses på forhånd at dette ikke vil fungere, bør andre terapeutiske metoder (cellegift, strålebehandling) gå foran operasjonen.

All informasjon er av generell karakter, avgjørelsen om den individuelle terapiformen kan bare tas av den behandlende spesialisten i gynekologi, ettersom bare han vet alle nødvendige fakta om den mest lovende behandlingsformen.

Restaurering / rekonstruksjon av brystet

Etter at brystet er blitt fjernet, kan det gjenopprettes i en annen kirurgisk prosedyre. Det er flere metoder for å gjenopprette (rekonstruere) brystet.
På den ene siden kan man bruke kroppens eget (autologe) materiale, på den andre siden fremmed (heterologt) materiale.

• Kroppens egne materialer vil være muskler, for eksempel.
• Utenlandske materialer vil være ekspander eller silikonproteser.

Hvis brystvorten er fjernet, er det også flere metoder tilgjengelig for å gjenoppbygge den. For eksempel ville man være tatoveringen.

Les mer om dette på vår hjemmeside: Rekonstruksjon av bryst.

Stråling / strålebehandling

Bestråling (strålebehandling) utføres med høyenergi røntgenstråler (fotonstråling) og / eller elektronstråler (partikkelstråling). Standarden innen strålebehandling her er bestråling av hele brystet i en periode på rundt fem uker (25 til 28 bestrålinger på fem dager per uke). Avhengig av risikosituasjonen er bestråling av tumorområdet også nødvendig i ytterligere fem til ti dager med behandlingen.

Etter brystbevarende behandling gis det alltid stråling. Dette reduserer sannsynligheten for at brystkreft kommer tilbake på samme sted (lokal tilbakefall) og øker den totale overlevelsesraten.
Hvis flere lymfeknuter i armhulen er involvert, eller hvis svulstcellene krysser lymfeknuten kapsel, må også lymfedreneringsveiene bestråles.

Pasienter som svulsten har hatt så langt at de ikke lenger kan opereres (primært inoperable pasienter), blir også bestrålet. Dette oppnår en reduksjon i størrelsen på svulsten og en lindring av symptomene (palliativ stråling).

Les mer om emnet her: Bestråling for brystkreft

kjemoterapi

Kjemoterapi kan brukes både før og etter operativ terapi (neoadjuvans eller adjuvansbehandling). Avhengig av pasientens situasjon brukes flere kjemoterapeutiske midler i en viss kombinasjon (polykjemoterapi).

Standard ordninger er:

• CMF-regime (cyklofosfamid + metotreksat + 5-fluorouracil hver fjerde uke med 6 sykluser)
• EF-skjema (epirubicin + syklofosfamid hver tredje uke med 4 sykluser)
• AC-ordning (adriamycin + cyclofosfamid hver tredje uke med 4 sykluser).

Nyere ordninger inkluderer taxaner. Disse hemmer celledelingen og ser ut til å være litt mer effektive, men har også flere bivirkninger

Terapiordningene kan bli utdaterte i løpet av kort tid, slik at informasjonen som gis ikke lenger er oppdatert.

Hormonterapi

Noen ondartede brystsvulster har hormonreseptorer og reagerer på hormonelle stimuli. Dette betyr at kreftcellene reagerer på kjønnshormoner (østrogener, gestagener) og blir stimulert (stimulert) av dem til å vokse. Hos kvinner før overgangsalderen er dette 50-60% av alle brystkreft, hos kvinner etter overgangsalderen 70-80%. Dette faktum kan brukes terapeutisk ved å fjerne disse kjønnshormonene fra kroppen og dermed også fra kreftcellene.

Dette ble gjort ved kirurgisk fjerning av eggstokkene (ooforektomi), stedet der hormonene dannes, eller hvor de bestråles (ablativ hormonbehandling).
Disse prosedyrene er nå erstattet av medisiner som griper inn i kontrollsyklusen for hormondannelse eller effekt.

Dette inkluderer forskjellige medikamentgrupper:

• Antiøstrogener (f.eks. Tamoxifen eller Faslodex): Opptar østrogenreseptorene på tumorcellene og forhindrer derved at hormonet virker
• GnRH-analoger (f.eks. Zoladex): indirekte fører til en reduksjon i østrogendannelse
• Aromatasehemmere (f.eks. Aromasin eller Arimidex): Inhiberer enzymer som er involvert i dannelsen av østrogen og dermed direkte forhindrer dannelse av østrogen.

Slik hormonbehandling utføres vanligvis i omtrent fem år etter at svulsten er fjernet og stråling.

Les mer om emnet her: Hormonbehandling mot brystkreft

Tamoxifen

Tamoxifen tilhører gruppen medikamenter som kalles selektive østrogenreseptormodulatorer, dvs. antihormonbehandling mot brystkreft. Dette betyr at tamoxifen binder seg til østrogenreseptorene i kroppen og har enten en stimulerende eller hemmende effekt. Effektiviteten av brystkreft er at tamoxifen har en hemmende effekt på østrogenreseptorene på brystet, inkludert brystkreft, slik at veksten av brystkreft ikke lenger kan stimuleres av østrogener. Det er viktig at tamoxifen har en stimulerende effekt på livmorslimhinnen og dermed, hvis det tas, risikoen for en svulst i livmorens indre slimhinne (Livmorkreft) øker.
Tamoxifen-bivirkninger inkluderer hetetokter, kvalme og høyere risiko for trombose. Tamoxifen skal brukes i totalt 5 år.

Aromasin

Aromasin er en såkalt aromatasehemmer og brukes i antihormonbehandling mot brystkreft hos kvinner etter menopausen. Det hemmer dannelsen av østrogen, som ikke lenger kan ha en stimulerende effekt på brystet eller på gjenværende brystkreftceller. Det gis i 5 år etter operasjonen.
Mulige bivirkninger inkluderer hetetokter, kvalme, hodepine, søvnløshet eller depresjon.

Immunterapi / antistoffterapi

Hos 25-30% av alle ondartede brystsvulster økes en viss vekstfaktor (c-erb2) og en vekstfaktorreseptor (HER-2 = human epidermal vekstfaktor - reseptor 2), som stimulerer kreftcellene til å vokse raskere. Som et resultat mottar kreftcellene stadig signaler fra vekstfaktorene som har dannet seg at de skal dele seg og formere seg. Svulsten vokser (prolifererer) raskere enn under en normal mengde vekstfaktorer.

Immunterapi bruker et antistoff (trastuzumab, Herzeptin®) som er rettet mot disse vekstfaktorene og reseptorene. Resultatet av dette er at vekstfaktoren og reseptoren ikke lenger dannes like sterkt, kreftcellene ikke lenger får vekstsignaler like ofte, vokser saktere og dør. Dannelsen av nye fartøyer (angiogenese) hemmet i tumorcelleklyngen.

Immunterapi brukes i kombinasjon med cellegift hos pasienter som produserer disse vekstfaktorene og reseptorene.

Hvilke kriterier brukes for å bestemme hvilken terapi som brukes til behandling?

Hvilke terapeutiske tiltak som tas for brystkreft, avhenger av hvilke spesifikke reseptorer som er tilstede i svulsten, og hvor raskt den vokser.

Først av alt skal det sies at kirurgi er indikert i nesten alle tilfeller, og bare medikamentell behandling avhenger av visse faktorer. For å bestemme dette tas en biopsi (vevsprøve) som en del av den diagnostiske opparbeidelsen av brystkreft. På den ene siden kan diagnosen bekreftes, og på den annen side avgjøres det umiddelbart om svulsten har reseptorer for hormonet østrogen (hormonreseptorpositiv) og om den har reseptorer for vekstfaktoren HER2 (såkalte HER2-positive svulster).
Hvis brystkrefthormonreseptoren er positiv, igangsettes en flerårig antihormonbehandling etter operasjonen. De mest kjente preparatene for dette er tamoxifen, GnRH-analoger og aromataseinhibitorer (Aromasin). Hvilket av disse medikamentene brukes avhenger av om pasienten allerede er gjennom overgangsalderen eller ikke.
Hvis svulsten også viser reseptorer for vekstfaktoren HER2, gis antistoffbehandling med trastuzumab før og etter operasjonen. Antistoffet binder seg spesifikt til tumorcellene og markerer dem for immunforsvaret. Svulsten blir gjenkjent og bekjempet av immunforsvaret.

Hvorvidt cellegift utføres som den siste søylen av terapi, avhenger av hastigheten som brystkreft vokser og hvor lik den er med vanlig brystkjertelvev. Generelt kan man si at cellegift utføres for de fleste brystkreft. Unntaket er hormonreseptorpositiv og HER2 negativ brystkreft, som også bare har en lav veksthastighet og fortsatt er veldig lik normalt vev. Her utføres ingen cellegift da det ikke har noen fordel for pasienten.

Hva er behandlingen for trippel negativ brystkreft?

Antistoff- eller antihormonbehandling er ikke effektiv mot trippel negativ brystkreft fordi svulsten ikke har noen spesielle reseptorer for disse behandlingene. Derfor, i tillegg til kirurgisk fjerning av svulsten, gjenstår bare cellegift. Trenden er at cellegift gis før operasjonen. Fordelen her er at cellegift krymper svulsten, noe som gjør den påfølgende operasjonen enklere, eller i noen tilfeller til og med muliggjør den. I tillegg kan det testes hvilke kjemoterapeutiske midler som fungerer godt mot svulsten, og hvis cellegift også finner sted etter operasjonen, er det allerede oppnådd erfaring med hvilket kjemoterapeutisk middel som er effektivt eller dårlig effektivt for den enkelte pasient.
Standard cellegift mot trippel negativ brystkreft er medisinene 5-fluorouracil, doxorubicin og cyclofosfamid. Alle av dem er cellegiftmedisiner som angriper svulsten på forskjellige måter. Kombinasjonen av aktive ingredienser kan endres avhengig av de tidligere sykdommene og pasientens tilstand. For eksempel vil ikke doxorubicin anbefales til en pasient med hjerteskade fordi det er giftig for hjertet.

Hvor lenge varer behandlingen?

Hvor lenge hele behandlingen varer, avhenger av hvilke terapeutiske alternativer som brukes.
Nesten hver brystkreft opereres i dag, og i de vanligste tilfellene med brystbevarende kirurgi. Etter denne operasjonen må det gjenværende brystvevet bestråles. Ved bestråling blir ikke hele dosen påført på en gang, men heller delt inn i flere økter over noen uker.

Cellegift kan gis før operasjonen eller etter den. De forskjellige cellegiftregimene, inkludert pausene i mellom, varer mellom 18 og 24 uker.

Hos pasienter hvis brystkreft har reseptor for en viss vekstfaktor (HER2), får de målrettet antistoffbehandling i 12 måneder i tillegg til cellegift. Dette bør startes senest fire måneder etter avsluttet cellegift.

Den siste hovedpilaren i de terapeutiske alternativene er anti-hormonbehandling. Dette brukes blant annet til pasienter hvis tumor har en positiv reseptor for østrogener, og motvirker tumorvekst. Denne behandlingen skal vare i minst fem år; hvis bivirkningene er akseptable, kan den til og med brukes i 10 år.

Hva er de typiske bivirkningene av brystkreftterapi?

Det er tre pilarer i medisinbehandlingen mot brystkreft: cellegift, antistoffterapi og antihormonbehandling.
Hver terapigruppe har sine spesifikke bivirkninger.

• Cellegift virker ved å drepe celler som deler seg raskt. I tillegg til tumorcellene er det også kroppens egne celler som deler seg raskt og bivirkningene kan avledes av dette. Mageslimhinnen og tarmslimhinnen blir angrepet, noe som kan føre til infeksjoner og diaré. I tillegg undertrykker cellegiftbeinet beinmargen, noe som kan føre til blødning, infeksjoner og tretthet på grunn av mangel på rødt blodpigment. I tillegg er håravfall, oppkast og forstyrrelser i kjønnsorganene bivirkninger av cellegift. Spesifikke bivirkninger av ofte brukte kjemoterapeutiske stoffer for brystkreft er skade på hjerte og blodige urinveisinfeksjoner, samt økt risiko for å utvikle blærekarsinom med den aktive ingrediensen cyclofosfamid.
  
• Antistoffbehandling med trastuzumab (antistoffmedisin) kan også forårsake skade på hjertet og må derfor ikke gis sammen med cellegiftmedisiner som også kan skade hjertet.
  
• Legemidlet Tamoxifen brukes ofte i anti-hormonbehandling.Det kan indusere hetetokter og oppkast og øker risikoen for trombose (se tamoxifen).
  Et annet medikament er den såkalte GnRH-analogen, som senker østrogennivået ved å stimulere hypofysen. Bivirkninger her er symptomer på overgangsalder som hetetokter og forstoppelse.
  Den tredje gruppen medikamenter i antihormonbehandling er aromatasehemmere, som kan være assosiert med kvalme, oppkast og osteoporose.

Hvor nyttige er alternative behandlingsmetoder?

Et stort antall alternative behandlingsmetoder for behandling av brystkreft tilbys på et bredt utvalg av plattformer, så vel som på alternative utøvere og alternative medisinsentre. Det kan sies ganske tydelig her at en eneste alternativ behandlingsmetode i terapi av brystkreft ikke gir mening. Under visse omstendigheter kan en ekstra alternativ behandlingsmetode settes i gang parallelt med det klassiske terapimetoden for konvensjonell medisin, men dette bør alltid diskuteres med den behandlende legen på forhånd.
Det er også viktig å vite at effektiviteten av alternative behandlingsmetoder på selve brystkreft ennå ikke er vitenskapelig bevist, mens den "klassiske" behandlingen i mellomtiden kan vise til veldig gode kurhastigheter.
Alternative prosedyrer brukes ofte for å redusere eller forbedre bivirkningene av kirurgisk eller medikamentell terapi for brystkreft.

Psykologisk omsorg

Brystkreft kan være stressende for pasienten og hans pårørende fra diagnosetidspunktet til tiden etter at behandlingen er fullført. Derfor tilbys vanligvis psykologisk støtte i de spesielle senter for brystkreft. Følgende prinsipp gjelder: alt kan, men trenger ikke å være.

Tilbudene om psykologisk omsorg er veldig forskjellige. For eksempel er det mange selvhjelpsgrupper der de berørte kan snakke med hverandre om problemer og frykt. I tillegg tilbyr forskjellige institusjoner mestringsstrategier spesielt for kreft. Disse inkluderer for eksempel avslapningsterapier eller tilbud som uttrykker frykt og bekymring gjennom kreativitet.

Selvfølgelig er det også alternativet med psyko-onkologisk pleie, dvs. omsorg som spesifikt omhandler kreft. Dette utføres av spesialiserte fagpersoner som har erfaring med brystkreft og det psykologiske stresset som er forbundet med det.
Til slutt skal det sies at midlertidig medikamentell terapi i noen tilfeller kan være nyttig for å støtte psykologisk pleie.

Hva kan de pårørende gjøre?

Brystkreft påvirker ofte ikke bare pasienten selv, men påvirker også nærmiljøet. Ofte er det vanskelig for de pårørende å snakke åpent med den som er bekymret for kreften, selv om de gjerne vil hjelpe.

Fra psyko-onkologi anbefaler ekspertene at pårørende bør spørre pasienten om hvordan de best kan hjelpe ham i dagens situasjon. Dette indikerer på ingen måte uvitenhet eller svakhet. Videre er det av vesentlig betydning for pasienten og hans pårørende å snakke med hverandre om frykt, bekymringer eller problemer. På den ene siden fremmer dette behandlingen, og på den andre siden kan det vise sympati for den det gjelder.

En annen mulighet som pårørende kan gi støtte er å se etter informasjon. Brystkreft er en mangfoldig sykdom, og det er mye informasjon som finnes i media. Når du for eksempel undersøker de forskjellige terapimulighetene, kan for eksempel hjelp ofte være veldig velkommen. Det er bare viktig at du ikke pålegger den personen din egen mening, siden den individuelle beslutningen for alle terapitrinn, etter samråd med en spesialisert lege, alltid skal ligge hos pasienten selv.