Nevrologi-Online

Ansiktsblindhet

Hva er ansiktsblindhet?

Ansiktsblindhet, kjent i medisinen som prosopagnosia, beskriver manglende evne til å gjenkjenne kjente ansikter.

Venner, bekjente og til og med familiemedlemmer blir ikke gjenkjent av ansiktsfunksjonene sine, som vanligvis er tilfelle, men av andre funksjoner som stemme, frisyre, bevegelser og så videre.

I de fleste tilfeller er ansiktsblindhet medfødt. Det er først og fremst en genetisk defekt som kan oppstå alene eller som en del av en underliggende sykdom.

Skader på hjernen, som etter en traumatisk hjerneskade eller hjerneslag, årsaken til ansiktsblindhet.

Med en frekvens på 2,5% er prosopagnosia ikke så sjelden.

Årsaker til ansiktsblindhet

Årsaken til ansiktsblindhet er en feil forbindelse i den delen av hjernen som knytter den sensoriske oppfatningen av å se med andre områder i hjernen. Dermed kan ikke inntrykkene som pasienten ser tolkes korrekt, og ansiktene til de kjente personene blir sett, men ikke gjenkjent.

Det er derfor ikke en psykologisk lidelse da det f.eks. kan oppstå etter et traume, men ganske enkelt til en formidlingsfeil i hjernen.

Er ansiktsblindhet en undertype av autisme eller Aspergers syndrom?

I den medfødte formen er ansiktsblindhet merkbar ved at barna ikke opprettholder øyekontakt og ikke umiddelbart kjenner igjen personer de kjenner. Det er derfor ofte mistanke om en autistisk sykdom.

De emosjonelle og sosiale ferdighetene påvirkes ikke av ansiktsblindheten, og det er derfor ikke en underform av autisme.

Det blir vanskeligere å skille med noen autistiske pasienter som oppfatter mennesker i miljøet som gjenstander og som den emosjonelle forbindelsen i hjernen blir forstyrret når man ser på disse menneskene. Selv da har disse pasientene det vanskelig å gjenkjenne andre mennesker ved deres ansikter.

Dette skyldes imidlertid ikke feilen i sammenkoblingen av sensorisk persepsjon, som er årsaken til ansiktsblindhet, men snarere på den forstyrrede følelsesmessige forbindelsen i sammenheng med den autistiske sykdommen.

Ansiktsblindhet er derfor noe helt annet enn autisme eller Aspergers syndrom, men kan i utgangspunktet uttrykke seg på en lignende måte.

Dette kan også være av interesse for deg: Autisme - Diagnose and Therapy

Hvordan diagnostiseres ansiktsblindhet?

Hvis mangelen på øyekontakt og problemene med anerkjennelse allerede er særlig uttalt i barndommen, blir en medisinsk og psykiatrisk evaluering utført basert på parallellene nevnt med autisme.

Hvis barna viser normal emosjonell og sosial utvikling, kan autisme utelukkes og diagnosen ansiktsblindhet stilles etter at andre årsaker er avklart.

Hvis barna ikke er spesielt merkbare, kan de imidlertid vanligvis kompensere for deres handikap godt, og ansiktsblindheten kan aldri bli offisielt diagnostisert.

Hvilke tester for ansiktsblindhet er det?

Den såkalte prosopagnosia (Ansiktsblindhet) å teste er ofte vanskelig. Diagnosen stilles heller ikke på grunnlag av en standardisert test, men snarere av den behandlende legens vurdering av personens symptomer og begrensninger.

Imidlertid er det definitivt behov for en slik test, siden ansiktsblindhet også er ganske ukjent blant leger og ofte er feildiagnostisert som en autistisk lidelse, spesielt hos barn.

Forskning utvikler derfor spørreskjemaer og bildetester som er ment å tydelig skille prosopagnosia fra psykiatriske sykdommer som autisme.

I disse prosedyrene, for eksempel, vises pasienten ansiktene til kjente personligheter eller nære slektninger på datamaskinen, som de gjenkjenner og beskriver de anerkjente funksjonene. Ansiktsblinde har vanskelig for å gjøre dette og konsentrerer seg mer om funksjoner som hår- eller hodeposisjon i stedet for selve ansiktet.

Dessverre er slike serier med bilder ikke alltid meningsfylte, da kjendiser spesielt blir gjenkjent på grunn av deres særegne trekk til tross for at de er blendet.

Mer presise resultater blir gitt av bilder av ukjente mennesker der hårfestet, nakken og resten av kroppen er kuttet bort og bare ansiktet kan sees.

Disse bildene blir vist for testpersonene flere ganger, og de skal reagere når de kjenner igjen et ansikt. Ansiktsblinde mennesker synes det er veldig vanskelig å gjøre dette og kan bare skille mellom mennesker som har en annen hudfarge eller et annet kjønn, for eksempel. Disse bildene av visuelt blinde kan ikke skilles fra hverandre basert på ansiktsfunksjonene alene.

Slike rent visuelle tester må imidlertid alltid suppleres med en sakkyndig diskusjon der en lege som er kjent med det kliniske bildet analyserer typiske hverdagssituasjoner, siden andre årsaker til problemet med ansiktsgjenkjenning må utelukkes.

Således f.eks. avklaring av dårlig syn eller andre persepsjonsforstyrrelser med testen. Fordi personer med prosopagnosia kan oppfatte og også beskrive ansiktstrekkene til sine medmennesker uten begrensninger, men de kan ikke tildele noen identitet og dermed ikke kunne kjenne dem igjen.

Samtidige symptomer

Hvis ansiktsblindheten eksisterer fra fødselen, som tilfellet er for de fleste av de berørte, merker du ikke engang personens handikap fordi de ikke viser noen reelle symptomer.

Imidlertid lider ansiktsblinde mennesker ofte av en viss grad av sosial utrygghet og føler seg ukomfortable i store folkemengder fordi de ikke kjenner igjen folk de kjenner med en gang, og dette kan føre til pinlige situasjoner.

For eksempel går de ofte forbi venner og kjente uten å hilse på dem fordi de rett og slett ikke kjente seg igjen i dem. Som et resultat kan de fremstå uvennlige utilsiktet.

Som et resultat, spesielt i barndommen, er ansiktsblinde oftere ofre for eksklusjon og synes det er vanskeligere å få kontakt med sine jevnaldrende. I verste fall kan dette ha en negativ innvirkning på barnets sosiale utvikling.

Bortsett fra slike sosiale vansker, har personer med prosopagnosia ingen ytterligere begrensninger, siden medfødt ansiktsblindhet ikke har noe å gjøre med psykiatriske eller nevrologiske lidelser. Din oppfatning, konsentrasjonsevne og intelligens er derfor helt normal.

Kan ansiktsblindhet i det hele tatt behandles?

Ansiktsblindhet er ikke en reell sykdom, og er heller ikke helbredelig. I de aller fleste tilfeller har de berørte kompensert for handicap i løpet av årene og vet kanskje ikke noe om tilstanden deres. Så hvis det ikke er noen begrensninger på grunn av ansiktsblindhet, trenger det ikke å bli behandlet.

Hvis de berørte har problemer i hverdagen, kan de lære å identifisere venner og bekjente som bruker andre egenskaper, for eksempel å gjenkjenne stemmen sin. Slike strategier kan læres og trenes hvis vedkommende ikke allerede har gjort det underbevisst. Hvis personen kommer til legen med sine problemer, vil disse ansiktsuavhengige anerkjennelsesstrategiene bli trent terapeutisk.

Når det gjelder den sjeldne ervervede ansiktsblindheten, som utløseren for eksempel er et craniocerebral traume eller et hjerneslag, og lidelsen tydelig kan tilskrives skade på de aktuelle hjerneområdene, er det vanligvis ingen riktig behandling.

I disse tilfellene er den eksakte årsaken kjent, men i tillegg til ansiktsblindhet har de som rammes vanligvis mer alvorlige klager som må behandles før.

prognose

Det er ingen kur mot ansiktsblindhet, men den forblir stabil for livet og forverres vanligvis ikke. Ved hjelp av individuelle kompensasjonsstrategier har de fleste av de berørte et helt normalt liv og er nesten ikke begrenset av deres forstyrrelse. Prosopagnosia er kun diagnostisert i de sjeldneste tilfeller.

Bare pasienter som bare har fått ansiktsblindhet i løpet av en ulykke eller sykdom og plutselig ikke lenger kan kjenne igjen nære pårørende og pårørende har reelle problemer med dette.

Disse menneskene synes det er mye vanskeligere å lære seg kompensasjonsstrategiene i etterkant, og livskvaliteten kan bli alvorlig begrenset som et resultat. Heldigvis er disse tilfellene svært sjeldne.