Lukt

synonym

Lukt, luktorgan

anatomi

Luktcellene er lokalisert i luktslimhinnen i det øvre nesehulen.

Cellene som er ansvarlige for lukting, luktcellene, er lokalisert i lukteslimhinnen. Dette er veldig lite hos mennesker og ligger i Regio olfactoria (luktfissure), en smal del av det øvre nesehulen. Det er begrenset av det øvre turbinatet og motsatt neseseptum.

Luktepitelet er bygd opp i flere rader: det lengste ytre laget består av Støtteceller dannet, etterfulgt av selve laget Sanseceller. Det dypeste cellelaget er dekket av Basalceller bygget, som også som Stamceller fungere og tjene til å regenerere sensoriske celler. Levetiden til sensoriske celler er ca 30 - 60 dager. Totalt sett er det i nesen ca. 10 millioner sensoriske celler. De har bitte små lukthår som stikker ut i lukteepitelet og er ansvarlige for å absorbere molekyler fra luften vi puster inn. Molekylene utløser en stimulus som overføres via luktepitelprosessene som forbinder luktnerven (Luktnerven) form, for Luktpære å nå. Der er nervene koblet sammen og stimulansen føres videre til luktbarken og andre områder i hjernen.

Det er også viktig at i tillegg til sensoriske celler nettopp nevnt, inneholder luktregionen også sensoriske fibre fra en annen nerve som reagerer på ikke-aromatisk, skarp luktstimuli som ammoniakk. Dette er fibre i trigeminusnerven.

Luktplager og deres årsaker

Luktesansen kan deles inn i normal, kvantitativ og kvalitativ oppfatning av lukten.

Normal lukting kalles Normosmia utpekt. Det er ikke så lett å skille fra det hyposmia, redusert luktoppfatning. De hyperosmia på den annen side betegner den økte oppfatningen av lukter. Den fullstendige svikt i luktorganet kalles anosmi. Ovennevnte begrep er tilordnet de kvantitative luktfornemmelser.

Til de kvalitative luktesensasjonene (dysosmia) teller: parosmi (forvrengt / feil luktesans), Cacosmia (feil oppfatning som lat / ukomfortabel), Heterosmia (Manglende evne til å skille lukt), Agnosmia (Manglende evne til å gjenkjenne opplevde lukter) Phantosmia (Hallusinasjon av lukter).

etiologi:
De akutt viral rhinitt er sannsynligvis den vanligste årsaken til redusert luktevne. Årsaken er den økt sekresjonsproduksjon og hoven Slimhinnersom flytter nesetaket, det området der luktepitelet befinner seg.

De virus kan også direkte skade sensoriske celler og a vedvarende luktforstyrrelse årsaken. I daglig klinisk praksis er en tidligere influensainfeksjon en av de vanligste årsakene til anosmi.

Også en allergisk rhinitt eller uspesifikk hyperreaktivktiv rhinopati kan være en hovent Neseslimhinne og forårsake assosiert hyposmi.

Polyppdannelse på grunn av a kronisk bihulebetennelse (bihulebetennelse) fører ofte til en hindring av luktespalte og hyposmi, opp til anosmia.

Andre årsaker til hyposomi eller anosmi inkluderer:

giftige løsemidler eller medisinering, Sinkmangel, svulster som det estetiske nevroblastom eller meningeomer, Riv av filae olfactoriae (fine fibre i luktnerven) pga Kranial hjerne traume, sentral overføring eller degenerative sykdommer (Alzheimers sykdom), arvelige lidelsersom fører til selektiv hyposmia eller anosmia og det Kallmann syndrom. Et tap av luktesansen og nevroendokrine lidelser kan oppstå.

Diagnostikk av luktelidelser: Det er viktig å ha en spesifikk anamnese, en normal luktest og en objektiv test av luktesansen ved bruk av luktfremkalte potensialer. Andre nødvendige tilleggsdiagnostikker er måling av sinkkonsentrasjonen i serum, en nevrologisk status, en CT (computertomografi) av paranasal bihulene og frontal base, samt en MR av hodeskallen.

Terapi: Kunnskap om de primære årsakene er en forutsetning for en kausal og vellykket terapi for luktesykdommer.

Klinisk undersøkelse

Under en klinisk luktundersøkelse blir pasienten bedt om å lukke øynene. Man holder ham såkalt "sniffin ‘pinner“Under nesen er dette penner som har en karakteristisk duft.

Hovedsakelig være aromatiske stoffer med karakteristiske lukter for eksempel peppermynte, kaffe eller fedd olje som pasienten skal identifisere. Det må sikres at luktene blir presentert per nesebor, dvs. atskilt fra hverandre. Nå må pasienten indikere om og hva han lukter. Hvis pasienten ikke rapporterer noen luktoppfatning av de aromatiske duftene, vil et ikke-aromatisk stoff som ammoniakk testet.