Foreldre stiler

definisjon

I psykologi, pedagogikk og sosiologi er forelderstiler karakteristiske holdninger og atferd som foreldre, pedagoger og andre pedagoger bruker i oppveksten. En forelderstil er definert som et kompleks av foreldremetoder og holdninger som oppstår sammen. Det er veldig forskjellige stiler for foreldre. Foreldrerstiler har blitt utforsket siden 1900-tallet. Siden den gang har forskjellige stiler for foreldre blitt beskrevet av forskere.

Hva er Lewin-forelderstiler?

Kurt Lewin regnes for å være en av de viktigste pionerene innen psykologi og grunnleggeren av moderne sosialpsykologi. Han gjennomførte felteksperimenter på 1930-tallet på effekten av forskjellige foreldrerester på ungdomsprestasjoner. Sammen med Ronald Lippit og Ralph K. White undersøkte Lewin følgende forelderstiler:

• Autoritær forelderstil

• Demokratisk forelderstil

• Laissez-faire foreldre stil

Dette konseptet med tre ledelses- eller forelderstiler tjent og tjener fortsatt til å tildele lærere til en type. Ordningen skal hjelpe pedagogen til å bli bevisst sin egen forelderstil og eventuelt til å tenke nytt om foreldres oppførsel.

Du kan også være interessert i vår neste artikkel: Barnepike

Autokratisk stil

Den autokratiske oppvekststilen ligner den autoritære stilen og er i prinsippet et skritt opp fra den. Foreldre bestemmer aktivitetene for barna sine og sørger for at alt blir implementert deretter. Foreldrene krever absolutt lydighet fra barna. Det er strenge regler i husholdningen, og barna har i utgangspunktet ikke rett til en forklaring av reglene. Dette betyr at barna ikke finner ut hvorfor noe må implementeres og hvordan. En autokratisk forelderstil er basert på blind lydighet og absolutt aksept. Dessverre betyr dette at barna knapt utvikler kreativitet eller initiativ. Barn som er oppvokst på en autokratisk måte utvikler ofte mindreverdighetskomplekser og har en tendens til å redusere usikkerheten deres gjennom aggresjon på grunn av mangel på selvtillit.

Autoritær stil

Den autoritære oppdragstilen defineres av det faktum at læreren har ansvaret. Læreren gir barnet ordre og tar samtidig fullt ansvar for barnets handlinger. Han diskuterer eller kommuniserer ikke med barna om fremtidige aktiviteter eller oppgaver, men informerer dem bare når barna skal fullføre oppgavene eller når visse aktiviteter forfaller. Dette er en kul stil, noe som betyr at pedagogen er ganske upersonlig. Han kritiserer og roser personlig. Læreren må imidlertid ikke true barnet eller bruke ekstremt autoritære midler.
En autoritær forelderstil har en enorm innvirkning på barns atferd. Det begrenser barna betydelig i utviklingen av atferd og hemmer utviklingen av spontanitet og kreativitet. Samtidig gjør en autoritær stil barn avhengige av pedagogen og fikser dem veldig på pedagogen.
Barna jobber ofte hardt for anerkjennelse av læreren og mindre for personlig driv og moro med saken. I grupper med andre barn blir barn som er oppvokst på en autoritær måte ofte merket for å undertrykke de svakere og for å oppføre seg aggressivt. Det er ofte en form for barna å redusere frustrasjonen, noe de ikke kan gjøre med lærere.

Demokratisk stil

Den demokratiske oppvekststilen er preget av at pedagogen inkluderer barna i sine beslutninger. Dette betyr at pedagogen informerer barna om hvilke aktiviteter som er planlagt slik at barna kan forberede seg på dem. I tillegg tas beslutninger i fellesskap av pedagogen og barna. Barna har en mening og blir oppfordret til å delta. Barna får også ta egne avgjørelser, for eksempel angående gruppearbeid med andre barn eller velge en bestemt løsning. En pedagog roser og kritiserer barna på en saklig og konstruktiv måte og er i stand til å svare individuelt på vanskene og spørsmålene til de enkelte barna. Barna oppfordres til å ta ansvar og lære å løse problemer uavhengig. Den demokratiske oppvekststilen fremmer kreativiteten til barna enormt og fører til en høy grad av konstruktivitet fra barnas side.

Egalitær stil

I den egalitære forelderstilen er det hierarkiske forholdet veldig forskjellig fra stilene beskrevet ovenfor. Det grunnleggende prinsippet her er likhet. Lærerne og barna er på samme nivå her. Med full likhet blir alle beslutninger tatt sammen. Barnet har alltid rett til å uttrykke sin mening, og dette må tas med i betraktningen når en tar en beslutning. Imidlertid har barn ikke bare de samme rettighetene som sine foreldre eller lærere, men også de samme pliktene, for eksempel husarbeid.
I hverdagen kan en egalitær forelderstil føre til problemer, ettersom enhver beslutning blir diskutert med barnet. Det kan koste mye tid og nerver. Hvis faren må gå på jobb i tide om morgenen og barnet bestemmer seg for ikke å gå på skole, oppstår det uunngåelig en konflikt. I praksis fører ofte konflikter av denne typen til å mislykkes i den egalitære oppdragelsesstilen.
Fordelene med en egalitær oppvekst er at barnet lærer å artikulere og å diskutere objektivt. Foreldre snakker stadig med barna sine, noe som kan utdype forholdet. Ikke desto mindre er denne stilen svært kontroversiell. Det forutsetter at barna er modne nok og ansvarlige. En egalitær forelderstil krever mye tid og tålmodighet for å pleie barnet.

Laissez-faire-stil

Laissez-faire-forelderstilen dispenserer for alle grenser og regler. Her blir spørsmålet om oppdragelse stilt spørsmål og barna skal i prinsippet ganske enkelt gjøre det. Det er en passiv oppdragelsesstil der foreldre lar barna handle i henhold til deres vilje og i prinsippet bare gripe inn når det er nødvendig å beskytte barnet mot farene ved skade. Det er ingen disipliner eller regler, men også mindre ros og skyld.
I samfunnet er denne stilen kontroversiell fordi det ifølge forskere er mange ulemper. Barna lærer ikke noen grenser, oppfører seg ofte respektløst og er noen ganger ute av stand til å innrømme ugjerninger. Barna mangler orientering og samtidig blir anerkjennelse og bekreftelse forsømt. Noen barn synes det er vanskelig å være hensynsfull fordi de aldri har lært seg å være hensynsfull. Barna føler seg ofte alene fordi foreldrene er for passive som viktige omsorgspersoner. Laissez-faire-stil kan føre til at barna utvikler store vanskeligheter som voksne.

Negativ stil

Å negere betyr å betrakte noe som ikke-eksisterende eller å benekte det. En negerende forelderstil kalles også en forsømmelse. Årsaken til dette er at foreldrene bevisst ikke tar del i å oppdra barna. Foreldrene er likegyldige og uinteresserte i barnet og overlater det til seg selv. Barn som er oppvokst negativt har ingen støtte i utviklingen. Forsømmelsen forårsaker ofte alvorlig fysisk og psykologisk skade på barna. Barna er alene og har problemer i det sosiale miljøet, i barnehagen og på skolen. De har ingen støtte og sikkerhet, ingen regler eller grenser. Dessverre er i praksis ofte en negativ forelderstil assosiert med fysisk vold i familien.

Ulempene med denne stilen er enorme. Barna kan lide av mangelfull ernæring og hygiene, har store vanskeligheter med liming og utvikler ofte ikke en følelse av egenverd. De skiller seg ut på grunn av iøynefallende sosial atferd og viser alvorlige underskudd på skolen. I voksen alder lider de berørte særlig av emosjonell utilgjengelighet og er utsatt for stoff- og alkoholmisbruk. De synes ofte det er vanskelig å passe inn i det sosiale livet og å passe inn i hierarkier.

Sammenligning av fordeler og ulemper

Den autokratiske stilen til foreldreskap er basert på lydighet og total aksept. Barna gjør som foreldrene sier og stiller ikke spørsmål ved reglene. En fordel er at barna kan bli vant til hierarkier senere i arbeidslivet. Ulempene oppveier imidlertid dette. Barn som er oppvokst på en autokratisk måte utvikler sjelden kreativitet eller initiativ. De er vant til å gjøre det de får beskjed om å gjøre. Ofte utvikler barna mindreverdighetskomplekser. De er mindre selvtillit enn andre barn og har ofte en tendens til å redusere usikkerheten deres gjennom aggressiv atferd. På skolen for eksempel hender det at disse barna angriper de svakere fordi de ikke vet noen annen måte og ikke vet hvordan de skal uttrykke følelser.

I den autoritære oppdragstilen er det et kjølig klima mellom pedagogen og barnet. Læreren er upersonlig og alene bestemmer alt. Det begrenser barns oppførsel alvorlig og gjør den avhengig av pedagogen. En stor ulempe er at barnets spontanitet og kreativitet knapt eller slett ikke blir oppmuntret. I grupper viser barn som blir oppdratt på en autoritær måte ofte aggressiv og undertrykkende oppførsel overfor andre barn.

Derimot er den demokratiske forelderstilen veldig motsatt. Lærere og barn tar beslutninger sammen, og barna oppfordres til å handle selvstendig og løse problemer uavhengig. I den demokratiske oppdragelsesstilen roser og kritiserer pedagogen barna på en saklig og konstruktiv måte, slik at det skapes en høy grad av kreativitet og konstruktivitet hos barna. Barna har relativt bedre muligheter til å utvikle karakterene sine og utvikle uavhengighet.

Den egalitære forelderstilen er svært kontroversiell.De store fordelene med den egalitære stilen er at barna blir uavhengige, kreative og lærer i en tidlig alder å artikulere behovene deres deretter og diskutere dem objektivt. Foreldre er nær barnet i denne oppveksten, noe som kan føre til en dyp forbindelse mellom foreldre og barn. En egalitær oppdragelsesstil krever imidlertid mye tid og tålmodighet hvis den skal implementeres konsekvent til beste for barnet. Hvis et barn bestemmer seg for ikke å gå til tannlegen eller ikke føler for å gå på skolen når de har tannpine, må foreldrene ofte ha lange diskusjoner for å overbevise barnet om fordelene ved visse ting. Dette kan være veldig utmattende og foreldrene må være tålmodige slik at visse avgjørelser tatt av barnet ikke skader barnet selv. Imidlertid mislykkes ofte den egalitære stilen i praksis.

Laissez-faire-forelderstilen er også veldig kontroversiell. Her får barna lov til å gjøre slik de har lyst, og foreldrene griper inn hvis det er til barnets fordel. Denne stilen passer for barn som har ansvar og setter spørsmålstegn ved ting tidlig. Foreldres passive atferd kan forhindre barn i å lære mange ting, for eksempel grenser, respektfull oppførsel og å være hensynsfull. Barn som har vanskeligheter med å orientere seg, blir nesten borte i laissez-faire-stilen og føler seg ofte ensomme.

Den mest kritiske forelderstilen er negeringstilen, der barna blir neglisjert. Barna er avhengige av seg selv og lærer ikke viktige aspekter av deres utvikling, som regler, grenser og respektfull samhandling med andre mennesker. Barna mangler ofte selvtillit og de har vansker med å tilpasse seg i skolen og i det sosiale miljøet, slik at de ofte blir lagt merke til for skolens underskudd og aggressiv atferd. Barn som vokser opp med en negativ forelderstil har store vansker i voksen alder med å integrere seg i samfunnet og i arbeidslivet. En negerende stil kan føre til at de berørte får alvorlige mentale og fysiske problemer. En negerende, forsømmelig foreldreskap bør på ingen måte brukes bevisst.

Hvilken forelderstil er best for barnet mitt?

Barn skal ha muligheten til å bli lykkelige, selvsikre og ansvarlige. Den "beste" forelderstilen skaper denne utviklingen for et barn. Vi tror riktig forelderstil er en fleksibel stil. Det skal legges vekt på den demokratiske oppvekststilen. Du må imidlertid møte barnet avhengig av situasjonen. Dette betyr at det i visse situasjoner er autoritær handling med veldig klare regler, mens i andre situasjoner bestemmer alle ved bordet hva som skal gjøres. Viktige avgjørelser for barnets trivsel tas følgelig av foreldrene alene, mens andre spørsmål diskuteres og avtales på lik linje.
Hvert barn er forskjellig, har forskjellige styrker og forskjellige svakheter. Så at et barn vokser opp så bekymringsløst som mulig, bør du alltid henvende deg til barnet med empati og tålmodighet. Barn trenger selvtillit. Foreldre kan styrke dette ved å motivere barn til å prøve ut sine ferdigheter og interesser. Det starter med å spille som baby og fortsetter å utvikle seg.